Viola d’amore

Første gangen jeg hørte viola d’amore på konsert var i Stavanger Domkirke en gang i 2008. Da var Stavanger blitt europeisk kulturhovedstad, og min lærer i barokkfiolin, Sirkka-Liisa Kaakinen-Pilch var kunstnerisk leder for en konsertserie som het Kyrkjelyd.

Jeg ble fullstendig fascinert av klangen. Sirkka-Liisa, som var mitt store forbilde, var alltid fascinerende å høre på konsert, men med dette eksotiske instrumentet i tillegg var jeg helt solgt.

Jeg drømte om viola d’amore i noen år etter det, fram til jeg tok mot til meg i 2013 og fikk sporet opp et instrument som var til salgs i Norge. Ett av mindre enn en håndfull instrumenter som var i landet på den tiden.

Foto: David Dawson

Kjærlighetsfiolinen

Hvis du følger meg på Instagram eller Facebook har du helt sikkert sett bilder av det litt eksotiske instrumentet viola d’amore. Jeg syns nemlig den er veldig nydelig og skikkelig fotogen!

D’amore-instrumentene er en spesiell rase. Det var flere instrumenter i barokken som hadde en d’amore-variant. Obo, fløyte og klarinett var blåseinstrumentene som kunne skilte med henholdsvis obo d’amore, flauto d’amore og clarinetto d’amore. Blant strykeinstrumentene fikk man altså viola d’amore.

Dette var musikalske spesialeffekter. De kunne gi en ny klang eller spesiell kontrast inni et større verk, gjerne hvis det var et spesielt inderlig, ømt eller kjærlig øyeblikk som måtte fargelegges helt annerledes.

Spesialeffekten hos viola d’amore er først og fremst at den har understrenger (som en hardingfele) og dermed får en særegen og rik etterklang. Den er også stemt i en akkord, altså de 6 eller 7 overstrengene man spiller på er stemt slik at man ikke trenger å legge på en eneste finger før instrumentet skaper en nydelig akkord med masse etterklang.

Klikk på bildet under for å høre et eksempel:

Ingrid Økland, Mari Giske, Gunnar Hauge og Thomas Boysen i SØLV.

Man får ofte følelsen av at musikk skrevet for viola d’amore er ekstremt inspirert musikk. Komponistene har virkelig hatt noe spesielt de ville formidle når de har tatt dette instrumentvalget.

Kanskje det mest kjente stykket for viola d’amore er arien Erwage fra Bachs Johannespasjon hvor tenoren synger om sårene på Jesus sin rygg fra pisken og sammenligner dem med vakre regnbuer. En veldig spesiell og barokk metafor - og de to viola d’amorene maler ut regnbuene både i motivene som faktisk har en visuell bueform i notene, og i etterklangen som omgir instrumentene hele tiden.

Ensemblet SØLV (bildet over) ble startet opp for å spre det nydelige viola d’amorerepertoaret og få mulighet til å framføre musikk som er veldig sjeldent spilt. Videoen som det lenkes til er fra vår allehelgensturne i fjor, hvor vi samarbeidet med forfatter Haddy Njie om forestillingen “Til Trøst”. (Det blir ny turne til høsten også!)

Utover våren skal vi spille flere konserter med et annet flott konsept, nemlig “La Folia di Setra”, hvor vi samarbeider med mezzosopran og folkesanger Mari Askvik. Der kombinerer vi norsk folkemusikk og europeisk barokkmusikk så det blir et skikkelig stevnemøte på setra med viola d’amorer, gambe, lutt og nydelig sang. Første mulighet til å høre dette blir 1. mars i Sarpsborg, så hold av datoen og følg med for annonsering etter hvert!

Konserten med Sirkka-Liisa

Jeg har faktisk vært i kontakt med noen gode kolleger i Stavanger etter at jeg begynte å planlegge dette nyhetsbrevet. Jeg ble så nysgjerrig på denne fremføringen jeg hørte i 2008, og ved hjelp av en ivrig og hjelpsom kontakt med tilgang til arkivene så fant jeg ut at stykket som ble spilt var en kirkesonate av Frank Martin (1890-1974) for viola d’amore og strykere. Som dere ser av årstallene - absolutt ikke barokkmusikk. Men desto mer gøy at instrumentet fascinerte meg såpass, syns jeg.