Kjære Telemann
Utgangspunktet for denne teksten er at Ensemble C4 er i ferd med å gi ut en ny CD med musikk av Telemann. Den kommer nå til våren, og vi har jobbet den siste måneden med å skrive tekster til CD-heftet.
Jo mer vi spiller denne musikken - og jo mer vi filosoferer over stilen til Telemann - jo mer begeistret blir vi.
Ingrid Økland, Caroline Eidsten Dahl og Daniel Sæther i Ensemble C4.
Foto: David Dawson
Musikernes komponist
Hva er forholdet mellom komponist og utøver? I den klassiske tradisjonen tenker man ofte på komponisten som et fjernt geni som har skrevet nesten guddommelige verk som vi utøvere skal prøve å gjengi så godt vi klarer.
For oss tidligmusikkutøvere er det litt annerledes. I barokken var komponistene gjerne først og fremst utøvere selv, som bare noterte ned det de spilte og improviserte, eller de pøste ut store mengder bruksmusikk til ulike anledninger på hoffet eller i kirken hvor de var ansatt.
Vi har selvsagt noen guddommelige skikkelser i barokken også; Bach er kanskje det beste eksempelet. (Men også han skrev ned sine egne improvisasjoner og leverte bunke på bunke med bruksmusikk til arbeidsgiverne sine.)
Telemann skrev også utrolige mengder musikk, han er faktisk den mest-produserende komponisten i historien så vidt vi vet, med over 3000 verk.
Sett fra vår tid så har ofte Telemann tapt sammenligningen med de store barokk-komponistene Bach og Händel. Telemanns musikk er litt mindre komplisert enn Bachs, mindre storslått enn Händels. Men det musikken til Telemann er, det er artig, kreativ, gøy å spille, idiomatisk (ligger godt i hendene) og faktisk brukervennnlig, for å bruke et moderne ord.
Med den enorme mengden musikk for små besetninger er det mye å ta av for et ensemble som C4. De 72 kantatene i samlingen Harmonischer Gottesdienst, for eksempel, er skrevet for sangstemme, obligatinstrument og basso continuo. (Obligatinstrument = en instrumentalstemme som er nesten jevnbyrdig med - og kommenterende til hovedstemmen). Han har skrevet et utall triosonater og duetter for diverse instrumenter. Etter vår erfaring finnes det alltid noe av Telemann som passer til en anledning eller til en besetning! Vi snakker altså om en skikkelig brukervennlig komponist, ikke sant?
Det at Telemann oppleves som «musikernes komponist», handler også om noe annet. Ved første øyekast og gjennomspilling virker ofte musikken litt enkel, i hvertfall sammenlignet med Bach (som all tysk 1700-tallsmusikk nødvendigvis blir…). Det spiller seg derfor ikke helt selv - man må ta en aktiv rolle inn i tolkningen og forme musikken i samarbeid med komponisten som har notert det ned. DA blir det gøy! Her er det masse plass til egne ønsker, egen personlighet og smak. Også improvisasjon må til. Man kan ikke spille det likt hver gang, det må skapes noe nytt ved hver fremføring.
Dette er jo midt i blinken for barokkutøvere. Musikk som ikke bare er omsorgsfullt utformet for instrumentet man spiller, men som i tillegg krever at man har en plan og en kreativ innstilling til fremførelsen; det gjør musikeren til en viktig del av verket.
Altså - både en kjempeutfordring og en tillitserklæring til musikeren.
Tusen takk, Telemann!