I går ble CD-en til Ensemble C4 - A love for Telemann - sluppet! Det føles skikkelig deilig, vi har gledet oss veldig til det. Den kan høres på alle digitale plattformer, og fins også som fysisk CD for de av dere som fremdeles bruker det!
Jeg må innrømme at jeg bruker Spotify mest, og jeg har flere kasser med CDer nede i kjelleren som jeg egentlig lengter etter å få opp og inn i en hylle sånn at jeg kan sette på CDer ofte. Kanskje det vil gjøre at jeg hører mer på musikk når jeg har fri?
HER finnes uansett lenker til alle digitale plattformer hvor A love for Telemann er tilgjengelig. Håper dere liker den!
De siste ukene har jeg intensivert øvingen på soprangambe igjen. Jeg brukte den på to konserter med SØLV nå i forbindelse med allehelgen, og senere i november skal Several Friends gambeconsort til Bergen og spille i Antikk Musikks konsertserie på Christinegaard Hovedgaard.
Det er så gøy å øve på gambe! Fortsatt klyper jeg meg i armen for at jeg har lært meg dette og har mulighet til å jobbe med den musikken. Jeg pleide å si at jeg skulle begynne å spille gambe når jeg blir pensjonist, men så fikk jeg en sjanse til å starte med det tidligere, og det er jeg skikkelig takknemlig for.
Om å være fiolinist på gambe
(Teknikk- og tarmstreng-nerding følger)
Det er litt spesielt å lære et nytt instrument som har såpass forskjellig teknikk. Jeg har jo studert fiolin og spiller forskjellige instrumenter som spilles “da braccio”, altså at man holder det med armen. Derav navnet bratsj! Gambene spilles “da gamba”, det vil si at man holder dem med beina.
Jeg har brukt mye tid på å finne ut av den nye teknikken, og jeg kan jo bare si med en gang at jeg har et langt stykke igjen. Men det som er mest interessant for meg er det å spille i det lyse registeret, fiolinregisteret, med et annet instrument som gir meg mulighet til å spille et spesielt repertoar på en mer historisk riktig måte.
De tynne tarmstrengene som sitter på sopangamben er de samme som brukes på fiolin og viola d’amore. Så akkurat når det gjelder strengene er jeg skikkelig på hjemmebane. Det er dette som gjør at jeg tør å kaste meg ut i dette, fordi de musikerne som spiller dype gambeinstrumenter og cello syns at nettopp de tynne strengene gjør soprangamben vanskelig å spille på.
I vår reiste jeg noen ganger til London og hadde timer med Emilia Benjamin som spiller soprangambe i gambeconsorten Fretwork. Hun spilte også fiolin først, og det var kjempeinteressant for meg å få teknikk-tips fra henne. Det er noen fiolinist-vaner som skal avlæres i venstre hånd! Hele håndstillingen er jo feil når man bare snur instrumentet opp ned og setter det på beina. I høyre hånd er det selvfølgelig buegrepet som er forskjellig, men det mest utfordrende for meg har vært å forstå seg på tyngde og klangproduksjon i strøket. På fiolin, og særlig barokkfiolin med tarmstrenger, bruker man vekten av armen veldig aktivt for å lage klang og dynamikk. På gambe går jo ikke dette, for vekt som tilføres buen vil jo bare sende den ned mot gulvet og vekk fra instrumentet. Dette har jeg brukt mye tid på å bli kjent med. Emilia hadde også veldig gode tips her, så jeg føler meg litt tryggere på disse tingene nå.
Det er ekstra spennende å spille konserter med instrumenter som er litt ferske. Det er fort gjort å bli mer nervøs enn vanlig, og med nervene kommer det også litt uforutsigbare reaksjoner. På fiolin har jeg rutine og erfaring som gjør at nervene som regel er kontrollerbare (bank i bordet!) og at jeg kan hente meg inn etter feil noter eller små distraksjoner.
På viola d’amore, da jeg begynte med det i 2013, var det spesielt å oppleve på konsert at jeg plutselig ikke ante hvilken streng jeg spilte på eller skulle skifte til! D’amoren har seks strenger, og muskelminnet mitt hadde bare 4 strenger innebygget. Derfor ble alle vinklene litt annerledes og jeg måtte konsentrere meg skikkelig for å holde oversikt over hvor jeg var til enhver tid og hvor jeg skulle. Følelsen av å miste fotfestet fullstendig var ganske spesiell…
Da jeg begynte å spille gambe hadde jeg erfaringen fra å være “nybegynner” på viola d’amore i bakhodet, og visste hvor uforutsigbart det ville være å bli nervøs. Jeg skriver en del fingersetninger og notater som føles helt overflødige når jeg øver, men som kan komme veldig til nytte i en hjernefrys-situasjon på konsert!
Hvis det er noen tvil - jeg vil anbefale alle som vil til å lære seg nye instrumenter! Det er fantastisk gøy og utfordrende. Og jeg innbiller meg at jeg holder hjernen i form med det.
Several Friends gambeconsort: Thomas Boysen, Ingrid Økland, Henrikk G. Rynning, og Gunnar Hauge.